Nasjonalbibliotekaren blogger

I midten av februar lanserte nasjonalbiblioteket sin NB-blogg. Bloggen er altså forholdsvis ny, men nasjonalbiblioteket er en sentral aktør i norsk biblioteksammenheng, og det er på bakgrunn av dette at jeg har valgt å presentere akkurat denne bloggen som en aktuell blogg for vårt studium.

Epostlista biblioteknorge har vært et sentralt debatt- og informasjonsforum for norsk biblioteksektor i en årrekke, og noe av den mest treffende kritikken mot norsk biblioteksektor går på tendensen til å føre våre mest sentrale debatter "for lukkede dører" på epostlista. Nasjonalbibliotekaren har valgt å svare på minst ett spørsmål som ble stilt på epostlista Biblioteknorge, ved å henvise til bloggen. Det kan virke som om noe av tanken med bloggen er å løfte bibliotekdebattene fram i norsk offentlighet, slik at flere enn bibliotekarer kan mene noe om bibliotek. Hvis NB greier å få til dette, er det et stort skritt framover for norsk biblioteksektor.

Nå venter vi i spenning på å få lov å legge inn biblioteks-statistikktallene for 2010 - de begynner allerede å bli gammelt nytt. Skynd dere, NB!

Fra læreplan til praktisk læringsaktivitet

Jeg tenkte det kunne være morsomt å vise fram hvordan blogg brukes på min skole, siden vi studenter selv er pålagt å blogge for å lære.

Jeg vet om flere blogger med opphav på min skole. Mange blogger opprettes for en kortere periode, og oppdateres mens elevene holder på med et konkret prosjekt, for så å falle inn i den store digitale glemsel. Andre blogger har vært aktive over flere år.

Blant de ivrigste bloggerne er studiespesialisering med formgivingsfag og design og håndverk. De to bloggene er veldig like, og det er ikke helt tilfeldig, ettersom det er tett samarbeid/overlapping mellom lærerne på de to utdanningsprogrammene. På design og håndverk er det et konkret kompetansemål at elevene skal bruke digitale verktøy til presentasjons- og dokumentasjonsarbeid.

Vi ser ofte produkter fra DH- og SPFO-klassene utstilt i skolens fellesarealer, noen ganger er det de samme som er på bloggen, men det kan også være andre ting. Det dukker også opp bilder på bloggen av produkter som jeg ikke er har sett utstilt utenfor klassenes egne arealer.

Jeg går ut fra at det er en bevisst avgjørelse at fellesfagene er mer eller mindre fraværende fra bloggene. Norskfaget har et mål om at elevene skal "bruke digitale verktøy til presentasjon og publisering av egne tekster", men publikasjon av store mengder tekst ville ha endret bloggenes visuelle karakter ganske drastisk.

Hver gang jeg er inne på disse bloggene får jeg lyst til å begynne på vg1 igjen, så kanskje kan vi tro på en lignende effekt hos elevene?

Lærerveilednings-avhengighet

I Nordlandsforskning sin rapport Læreplan, læreverk og tilrettelegging for læring fra 2008 heter det at "lærere som selv er avhengige av ferdig tilrettelagt anvisning fra en lærerveiledning, neppe kan oppdra elever til å arbeide selvstendig med lokale temaer og selvvalgte prosjekter" (s. 30). "Avhengig" er på mange måter et relativt begrep. Det kan ikke være sånn at enhver bruk av lærerveiledning konstituerer avhengighet. Likevel oppfatter jeg i utsagnet over en viss stigmatisering knyttet til læreres bruk av lærerveiledning.

Jeg ser konturene av et lite paradoks: Lærere (såvel som andre yrkesgrupper i skolen) oppfordres til å delta i den digitale delingskulturen ved utveksle gode faglige opplegg på areaner som for eksempel "Del og bruk". Samtidig ser vi at faglige autoriteter, for eksempel Nordlandsforskning, uttrykker skepsis mot bruk av lærerveiledninger, som man må anta er kvalitetssikret på en mye mer betryggende måte enn mye av stoffet som kan finnes på diverse ning'er og wikier. Min noe nølende konklusjon må være at det er knyttet større faglig verdi eller prestisje til det å lage gode opplegg sjøl kontra dyktighet til å plukke ut et godt opplegg og tilpasse det til sin egen klasse. Det er kanskje kulere å være en "deler" enn en "bruker", for å spinne videre på navnet til delingsarenaen nevnt over? Likevel bør det være elevenes utbytte i form av læring som gir mest anerkjennelse, og ikke hvor stor prosent av rammene rundt som er egenprodusert. Hm. Lett å leke klok når man står på sidelinja.

I rapporten Lærebokvalg - en formalisert og systematisk prosess? (Agnete Andersen Bueie, Høgskolen i Vestfold, 2002) sier 62,5% av de spurte vgs-norsklærerne at lærerveileningen er av ganske stor eller svært stor betydning ved valg av læreverk. Til sammenligning sier 9,5% av lærerne at lærerveiledningen har ganske liten eller ingen betydning (s. 41). Til gjengjeld er det ingen av de spurte lærerne som oppgir at de bruker lærerveiledningen(e) "veldig ofte".

Undersøkelsen avklarer ikke hva slags type lærerveiledning lærerne foretrekker, hvilken type bruk lærerne ser for seg når de velger eller hva slags bruk de ender opp med å gjennomføre.

Lærerveiledninger er ikke vanlig hyllevare i skolebibliotek. Kanskje burde de være det? Mange lærere ser på biblioteket først og fremst som en ressurs for elevene, mens vi som jobber i biblioteket ønsker at det skal oppfattes som en ressurs både for elever og ansatte.

Det stilles store krav til dem som skal undervise i videregående skole, og antagelig trenger mange lærere støtte både fra lærerkolleger, lærerveiledninger, digitale "støttegrupper" og alle gode krefter vi som arbeider i støttefunksjoner kan moblisere. Endringer i læreplanene i 2010 gjør for eksempel at det er sterkere krav om yrkesretting av fellesfagene på yrkesforberedende utdanningsprogrammer. Antagelig er dette i realiteten vanskelig å få til på en vellykket måte, ettersom de fleste fellesfaglærere nødvendigvis har begrenset praksis fra håndverksfag. I tillegg er det ikke alltid slik at en lærer underviser på samme yrkesfaglige utdanningsprogram mange år på rad - ett år kan det være elektro-yrkesretting som er påkrevd, året etter er det kanskje yrker som bygger på mediefag man skal yrkesrette mot. På en stor skole med mange forskjellige yrkesforberedende utdanningsprogrammer kan det gå årevis før man får tilbake et utdanningsprogram man har hatt før. Jeg ser for meg at kravet om yrkesretting kan oppleves som ganske uoverkommelig hvis man ikke har hjelp av et godt læreverk og ditto lærerveiledning som støtter opp under intensjonen. Selvfølgelig i tillegg til et godt samarbeid med lærerne som underviser i programfagene, og faktisk med lokalt næringsliv, som kunnskapsløftet legger opp til på mange læreplaner. Steinhardt program.

Jeg aner et eventuelt tema for hjemmeeksamen her. Yrkesretting er et tema jeg er interessert i, og jeg har en ekstra "soft spot" for yrkesfag. Jeg har registrert at noen fag er vanlige å yrkesrette fra forlagenes side ved å utgi forskjellige varianter av lærebøkene som er tilpasset de forskjellige utdanningsprogrammene, dette ser vi blant annet innenfor matematikk og engelsk. Andre fag, som naturfag og norsk, er mindre vanlig å dele opp på den måten. Kanskje er lærerveiledningene mer behjelpelige med yrkesretting innenfor disse fagene? Eller de tilhørende nettsidene?

Og er det en motsetning mellom yrkesretting på den ene sida og på den annen side det faktum at yrkesforberedende og studieforberedende utdanningsprogram i mange tilfeller skal opp til samme eksamen? Spiller det noen rolle om det er kjoletøy man regner areal av, eller om det er plater av lettmetall? Eller om arealet er en rent teoretisk størrelse, som man regner på bare for å sette to streker under et teoretisk svar? Jeg spørger kun, men kanskje gjør jeg det til mitt "kall" å svare på noe av dette.

Elgfare

Det er mye elg her på Tverlandet, og mange av "hage-elgene" blir etterhvert kjempetamme. De står fire meter unna mens jeg, passelig nervøs og med ett øye på hver elg åpner min høylytt knirkende garasjeport. Ørene snurrer som parabolantenner, men fru elg og sønner stopper ikke engang tyggingen. Så lenge som naboskapet er fredelig og alle er venner, så synes jeg det er litt tøft å ha elg i hagen.

Ikke sånn å forstå at jeg ville sende ungene mine ut, eller for den del gå ut sjøl, med en elg stående i givakt utenfor døra. Det ville jeg heller ikke gjort hvis elgen var byttet ut med en løshund, en hest uten tilhørende rytter, eller et annet ukjent og potensielt agressivt dyr.

Det har skjedd at folk er blitt angrepet av elg i boligfelt, men dette hører heldigvis til unntakene. Derimot blir elg skadet og drept på en nokså rutinemessig basis når de oppholder seg langs vei og jernbane, for ikke å snakke om jaktsesongen. Jeg ser meg nødt til å konkludere med at det er elgen som har mest grunn til å klage på naboskapet.

Det ser imidlertid ut til at vi uansett har en livskraftig bestand av elg, som tåler beskatning fra både jegere og agendatog. Elgen er en ganske vanlig art, som ikke kan påberope seg særskilt beskyttelse ut fra sin fåtallighet. Andre arter i nærmiljøet er ikke fullt så robuste.

For et par år siden valgte Miljøverndepartementet ut en art fra rødlista til hver kommune i Norge, en art som den enkelte kommune skal ha et spesielt ansvar for. Bodø kommune endte opp med Fjellengvikler, en grå liten sommerfugl som etter ryktene å bedømme ble sett i nærheten av flyplassen ved en anledning for tretti år siden eller så. Hvis den har vært innom her etterpå, må den ha sans for diskresjon, for ingen har sett den. Bodø kommune har visstnok i etterkant byttet ansvarsart til horndykker, den er lettere å passe på, ettersom vi vet at den faktisk bor i kommunen, og er ganske vanlig å se hvis man bare er oppmerksom på den. Mer fotogen er den også.

Problemet med horndykkeren som "Bodø-art nr 1" er at den sannsynligvis er helt ukjent for de fleste av innbyggerne i Bodø. Sånn sett hadde elgen vært et gunstigere valg - alle bodøværinger kjenner elgen. Men elgen er ikke på rødlista. Heldigvis.