Jeg ser konturene av et lite paradoks: Lærere (såvel som andre yrkesgrupper i skolen) oppfordres til å delta i den digitale delingskulturen ved utveksle gode faglige opplegg på areaner som for eksempel "Del og bruk". Samtidig ser vi at faglige autoriteter, for eksempel Nordlandsforskning, uttrykker skepsis mot bruk av lærerveiledninger, som man må anta er kvalitetssikret på en mye mer betryggende måte enn mye av stoffet som kan finnes på diverse ning'er og wikier. Min noe nølende konklusjon må være at det er knyttet større faglig verdi eller prestisje til det å lage gode opplegg sjøl kontra dyktighet til å plukke ut et godt opplegg og tilpasse det til sin egen klasse. Det er kanskje kulere å være en "deler" enn en "bruker", for å spinne videre på navnet til delingsarenaen nevnt over? Likevel bør det være elevenes utbytte i form av læring som gir mest anerkjennelse, og ikke hvor stor prosent av rammene rundt som er egenprodusert. Hm. Lett å leke klok når man står på sidelinja.
I rapporten Lærebokvalg - en formalisert og systematisk prosess? (Agnete Andersen Bueie, Høgskolen i Vestfold, 2002) sier 62,5% av de spurte vgs-norsklærerne at lærerveileningen er av ganske stor eller svært stor betydning ved valg av læreverk. Til sammenligning sier 9,5% av lærerne at lærerveiledningen har ganske liten eller ingen betydning (s. 41). Til gjengjeld er det ingen av de spurte lærerne som oppgir at de bruker lærerveiledningen(e) "veldig ofte".
Undersøkelsen avklarer ikke hva slags type lærerveiledning lærerne foretrekker, hvilken type bruk lærerne ser for seg når de velger eller hva slags bruk de ender opp med å gjennomføre.
Lærerveiledninger er ikke vanlig hyllevare i skolebibliotek. Kanskje burde de være det? Mange lærere ser på biblioteket først og fremst som en ressurs for elevene, mens vi som jobber i biblioteket ønsker at det skal oppfattes som en ressurs både for elever og ansatte.
Det stilles store krav til dem som skal undervise i videregående skole, og antagelig trenger mange lærere støtte både fra lærerkolleger, lærerveiledninger, digitale "støttegrupper" og alle gode krefter vi som arbeider i støttefunksjoner kan moblisere. Endringer i læreplanene i 2010 gjør for eksempel at det er sterkere krav om yrkesretting av fellesfagene på yrkesforberedende utdanningsprogrammer. Antagelig er dette i realiteten vanskelig å få til på en vellykket måte, ettersom de fleste fellesfaglærere nødvendigvis har begrenset praksis fra håndverksfag. I tillegg er det ikke alltid slik at en lærer underviser på samme yrkesfaglige utdanningsprogram mange år på rad - ett år kan det være elektro-yrkesretting som er påkrevd, året etter er det kanskje yrker som bygger på mediefag man skal yrkesrette mot. På en stor skole med mange forskjellige yrkesforberedende utdanningsprogrammer kan det gå årevis før man får tilbake et utdanningsprogram man har hatt før. Jeg ser for meg at kravet om yrkesretting kan oppleves som ganske uoverkommelig hvis man ikke har hjelp av et godt læreverk og ditto lærerveiledning som støtter opp under intensjonen. Selvfølgelig i tillegg til et godt samarbeid med lærerne som underviser i programfagene, og faktisk med lokalt næringsliv, som kunnskapsløftet legger opp til på mange læreplaner. Steinhardt program.
Jeg aner et eventuelt tema for hjemmeeksamen her. Yrkesretting er et tema jeg er interessert i, og jeg har en ekstra "soft spot" for yrkesfag. Jeg har registrert at noen fag er vanlige å yrkesrette fra forlagenes side ved å utgi forskjellige varianter av lærebøkene som er tilpasset de forskjellige utdanningsprogrammene, dette ser vi blant annet innenfor matematikk og engelsk. Andre fag, som naturfag og norsk, er mindre vanlig å dele opp på den måten. Kanskje er lærerveiledningene mer behjelpelige med yrkesretting innenfor disse fagene? Eller de tilhørende nettsidene?
Og er det en motsetning mellom yrkesretting på den ene sida og på den annen side det faktum at yrkesforberedende og studieforberedende utdanningsprogram i mange tilfeller skal opp til samme eksamen? Spiller det noen rolle om det er kjoletøy man regner areal av, eller om det er plater av lettmetall? Eller om arealet er en rent teoretisk størrelse, som man regner på bare for å sette to streker under et teoretisk svar? Jeg spørger kun, men kanskje gjør jeg det til mitt "kall" å svare på noe av dette.
Og er det en motsetning mellom yrkesretting på den ene sida og på den annen side det faktum at yrkesforberedende og studieforberedende utdanningsprogram i mange tilfeller skal opp til samme eksamen? Spiller det noen rolle om det er kjoletøy man regner areal av, eller om det er plater av lettmetall? Eller om arealet er en rent teoretisk størrelse, som man regner på bare for å sette to streker under et teoretisk svar? Jeg spørger kun, men kanskje gjør jeg det til mitt "kall" å svare på noe av dette.
Her var det mye interessant. Skjønner godt at du ser potensial til eksamenstekst. Jeg kommenterer to momenter.
SvarSlettDu har flere gode poeng i din skepsis til den skepsis som kommer frem hos Nordlandsforskning til bruk av lærebøker og veiledninger til slike.
Merkelig nok er ikke lærebøker kvalitetssikret. En godkjenningsordning virkende fra 1889 ble opphevet i 2000. Begrunnelsene var ”å øke foreldre og elevers innflytelse på valg og bruk av lærebøker i skolen”, og ”at læreplanen skulle være det viktigste politiske styringsverktøyet for skolens innhold.” Et fag er så mye mer enn det som står i læreboka, og det er begrenset hva ei lærerveiledning kan initiere av tilrettelegging for læring. Veiledninga kan i beste fall komme med gode forslag. Men: En ”fersk” lærer vi kunne ha stor nytte av ei god veiledning. En erfaren lærer vil finne frem til det i veiledninga som passer til hennes opplegg. Likevel er det ikke vanskelig å tenke seg misbruk eller overforbruk av både bøker og veiledninger, på en slik måte av elevenes muligheter for læring begrenses. I mange gode undervisningsopplegg er læreboka bare én av flere læringsressurser. For noen læreplanmål vil valg av organisering, arbeidsmåter, verktøy, produkt, presentasjon (eventuelt publisering) og vurdering ikke inkludere læreboka.
Tom og Rita Tiller skriver i boka ”Den andre dagen – det nye læringsrommet”: ”Fagene ble kort og godt feil forvaltet når elevenes læringskilde år etter år var læreboka, og den fysiske læringsarena var klasserommet – også dette år etter år, først ti år i grunnskolen og så tre år i den videregående. De fleste vare enige i dette, men problemet var å rigge til de alternative læringskontekstene.” Ekteparet Tiller kaller dette boklig imperialisme. Pensumspøkelset gjør situasjonen enda verre.
Spiller det noen rolle hva elevene regner på eller med? Ja. Det finnes mye forskning og mange gode historier som dokumenterer dette. Tiller sin historie om fiskersønnen Henrik som skulle lære brøk, minner meg om mine egne fåfengte forsøk på å lære såkalt svake elever det samme. Også Henriks lærer hadde konkretisert med vafler og epler, men uten at gutten skjønte sammenhengen. Han var mest opptatt av hva han skulle ha på vaflene, ost eller syltetøy? Så ble det snakk om fiskebåten til faren, og at faren tjente dobbelt så mye som de andre om bord fordi han eide båten. Først ville Henrik ikke ut med hvor mye faren egentlig tjente, men da læreren foreslo 100.000 for regneeksempelets skyld, var han snar å gjøre lønna autentisk: faren tjente over 300.000! Hvor mye tjener da en ”vanlig” mann? Jo, det var lett for Henrik. Det var jo halvparten, altså 150.000. Da Henrik hadde vært med en tur på feltet, tjente han halvparten av en vanlig mann igjen. Hva hadde han tjent hvis han hadde vært med hele året? Etter en liten tenkepause kom det: ”75.000, men det er jo ikke mulig på grunn av skolen.”
Ei anna kjent Tiller-historie om bokas tyranni er når det skulle leses om og tegnes flodhester mens oteren lekte i fjæra nedenfor skolen.
I en svensk undersøkelse var det én bestemt klasse i Stockholm som utmerket seg i matematikk. Forklaringen var alt annet enn forventet. Det var så mange innvandrerbarn med ulik språk-bakgrunn i klassen, at det ikke fantes noen lærebok de kunne bruke. De måtte regne på sin egen virkelighet.
Min skepsis er vel mer rettet mot MANGELEN på skepsis som jeg mener å ha registrert i forhold til delingsarenaer. Selv om ordningen med godkjenning er borte, så er det et team som setter sammen forlagsproduserte ressurser inkludert læreverk, og hvis disse har en viss faglighet seg imellom, så vil det (tror jeg) til en viss grad kvalitetssikre produktene.
SvarSlettMitt poeng er vel snarere at et godt opplegg er et godt opplegg, enten man har klekket det ut sjøl, lånt det fra en (ukjent?) kollega via en delingsarena, eller hentet det fra lærerveiledningen til verket som klassen bruker.
Jeg må tenke mer på denne i forhold til en eventuell hjemmeeksamen, problemformulering er alltid mer komplisert enn man skulle tro.