Mot rikare lavmål

Min photostory handler om lav. Ja, det er sært, og jeg kunne ingenting om lav, hvem kan vel det? Nå kan jeg litt om lav. Jeg synes lav har utmerkede estetiske kvaliteter, selv om de ikke nødvendigvis kommer til sin rett på mine bilder. Emnet passer også godt inn i min personlige "læreplan" for livslang læring.

Jeg har i et tidligere innlegg nevnt postkortene som regjeringen sendte ut for noen år tilbake. Hver kommune fikk ansvaret for en truet art. Meløy kommune, der jeg bodde mens jeg gikk på videregående, fikk granfiltlav. Denne laven er funnet i Fonndalen, rett på andre sia av fjellet fra der jeg vokste opp i Tjongsfjorden, og jeg har ofte lurt på om den ikke vokser rett utenfor stuedørene der, bare at ingen kjenner den igjen. Det viser seg at det gjør nok ikke jeg heller. Foreløpig, i hvert fall.

Jeg har valgt å ikke ha musikk til min photostory, men i stedet gå for å snakke ved siden av bildene, til tross for en lite tiltalende Donald Duck-tone i stemmen. Dette har jeg valgt fordi jeg syntes lavbildene ble litt intetsigende med bare musikk, og selvsagt fordi jeg håper å få formidlet noe av min lav-entusiasme til de som eventuelt måtte se photostoryen.

Forslag til tilpasset opplæring for de som eventuelt måtte synes at det blir litt i meste laget med lav-entusiasme: Som et alternativ til tale kan jeg anbefale å skru av lyden, og heller nyte et øyeblikks stillhet til lavbildene. Eller man kan velge å sette på lav(!) bakgrunnsmusikk. Lav passer heldigvis godt til de fleste musikkstiler. De som har lydopptak av fuglesang anbefales å prøve dette, men sjøl testet jeg puddelrock med meget godt resultat. God fornøyelse.