Skulen og den digitale læringsrevolusjonen

Endelig en bok om IKT og læring som ikke er misjonerende! Boka er velsignet fri for nedlatende utsagn av typen "Nå må vi ikke stikke hodet i sanden" og "det må jo tas i bruk for at alle skal skjønne hvor bra det er, og dermed bli like opplyste som meg". Jeg har deltatt i vekkelsesmøter (ja, helt sant!) som har vært mindre preget av påtrengende nyfrelsthet enn det som er tilfelle i mye av litteraturen jeg har lest om IKT i skolen. Og vekten på tungetale kan noen ganger være omtrent lik også...

NDLA kaller forresten sine omreisende kursholdere for NDLA-emissærer :)

Krumsvik & co greier derimot å holde et faglig fokus, og kommer med det ene interessante poenget etter det andre. Et av de mest tankevekkende punktene synes jeg kommer fram på side 202, der temaet er uformell læring. Her antydes det at inntil 80% av voksne yrkesutøveres læring foregår tilfeldig og ikke som resultat av noen planlagt skolering. Nøkkelfaktorer for denne typen læring oppgis å være engasjement i oppgavene i hverdagen, støttestrukturer i arbeidsmiljøet, samt kollegaveiledning.

Jeg synes dette er interessant sett i sammenheng med det Elisabeth nevnte på samling to: At elever ofte lærer noe helt annet enn det som står på læreplanen, og av og til lærer de ting man for enhver pris ville unngå. For eksempel kan en elev etter en time der det egentlige målet er økt kompetanse innenfor brøkregning, sitte igjen med en forståelse av at matematikk er helt umulig å få til.

Bibliotek er en arena for uformell læring såvel som, særlig i skolebibliotek, formell læring. I Sorbritannia ser vi paradoksalt nok en offentlig, formell satsning på uformell læring, med blant annet bibliotek i sentrum. Uformell læring ser her ut til å inkludere privatister, fjernstudenter, diverse kurs såvel som kunnskapsinnhenting basert på den enkeltes personlige interesser eller behov.

I norske skolebibliotek kan vi se et fokus på kunnskapsinnhenting basert på individuelle behov blant annet i slagordene "just in time" og "just for you" (gjerne brukt i motsetning til "just in case" som blir sagt å kjennetegne tradisjonell brukeropplæring i bibliotek). Birgithe Schumann-Olsen har lagt ut et kjekt lite slideshow som illustrerer noen av hovedpoengene i denne tankegangen.

Jeg har mista den lille trua jeg hadde på full brukeropplæring av alle vg1-elevene like etter skolestart. Jeg har alltid meint å merke at små porsjoner med opplæring, gjerne i små grupper, når elevene holder på med noe konkret som de plages med, har en mye større effekt. Denne typen opplæring vil spre seg i elevgruppen; ofte er det mer naturlig for en elev å henvende seg til en klassekompis som "førstelinjesupport" enn det er å kontakte lærer eller bibliotekar. Selvsagt vil bittelitt opplæring av lærere i gunstige øyeblikk ha enda mer potensiale for å spre seg.

Ragnar Audunson sa noe smart om dette da jeg gikk på bibliotekskolen: Når en person blir seg bevisst et informasjonsbehov, følger ikke nødvendigvis et besøk i biblioteket. Kanskje det mest naturlige vil være ignorere hele greia, hvis behovet ikke er så veldig akutt. Hvis behovet ikke går over, vil man kanskje spørre noen, men da er det helst snakk om noen man kjenner, og som er i nærheten. Faget het Brukerundersøkelser, og dette er antagelig det viktigste jeg sitter igjen med fra det faget. Det er også utrolig viktig å møte brukerne på en sånn måte at vi ikke uforvarende lærer dem at bibliotek er vanskelig å bruke og bibliotekarer er umulige å forholde seg til - igjen jfr Elisabeth sin forelesning på samling 2.

I et annet kapittel (s.205) finner vi noen interessante tanker rundt situert læring. Regneferdighetene til såvel brasilianske kokosnøttselgere som slankekursdeltagere ser ut til å synke drastisk så snart de setter sine bein innenfor en klasseromsdør. Hva kan det komme av? Ferdighetene er jo nødt til å være like innenfor og utenfor døra, men kanskje behovet eller interessen for regnestykkene som synker? Testpersonene opplever kanskje ikke at det er verken nødvendig eller engasjerende å finne svar på regneoppgaver som bare finnes på et papir (eller på et regneark...). Plutselig er vi tilbake til det gamle ordspråket om nød og nøgen kvinne; der det oppleves et behov, vil folk ta i bruk sin kreativitet på en målrettet måte. Sagt på en annen måte: Nøgne kvinner som ikke synes de ser bra ut i bikini, vil naturligvis moblisere alle sine regneferdigheter for å telle kalorier.

Omtalt bok: Rune J. Krumsvik: Skulen og den digitale læringsrevolusjonen, Universitetsforlaget 2007