Min photostory handler om lav. Ja, det er sært, og jeg kunne ingenting om lav, hvem kan vel det? Nå kan jeg litt om lav. Jeg synes lav har utmerkede estetiske kvaliteter, selv om de ikke nødvendigvis kommer til sin rett på mine bilder. Emnet passer også godt inn i min personlige "læreplan" for livslang læring.
Jeg har i et tidligere innlegg nevnt postkortene som regjeringen sendte ut for noen år tilbake. Hver kommune fikk ansvaret for en truet art. Meløy kommune, der jeg bodde mens jeg gikk på videregående, fikk granfiltlav. Denne laven er funnet i Fonndalen, rett på andre sia av fjellet fra der jeg vokste opp i Tjongsfjorden, og jeg har ofte lurt på om den ikke vokser rett utenfor stuedørene der, bare at ingen kjenner den igjen. Det viser seg at det gjør nok ikke jeg heller. Foreløpig, i hvert fall.
Jeg har valgt å ikke ha musikk til min photostory, men i stedet gå for å snakke ved siden av bildene, til tross for en lite tiltalende Donald Duck-tone i stemmen. Dette har jeg valgt fordi jeg syntes lavbildene ble litt intetsigende med bare musikk, og selvsagt fordi jeg håper å få formidlet noe av min lav-entusiasme til de som eventuelt måtte se photostoryen.
Forslag til tilpasset opplæring for de som eventuelt måtte synes at det blir litt i meste laget med lav-entusiasme: Som et alternativ til tale kan jeg anbefale å skru av lyden, og heller nyte et øyeblikks stillhet til lavbildene. Eller man kan velge å sette på lav(!) bakgrunnsmusikk. Lav passer heldigvis godt til de fleste musikkstiler. De som har lydopptak av fuglesang anbefales å prøve dette, men sjøl testet jeg puddelrock med meget godt resultat. God fornøyelse.
onsdag 20. april 2011
fredag 15. april 2011
Utforskning av tilpasset opplæring
Jeg har et stort ordforråd, og jeg er ikke redd for å bruke det. Men sammenlignet med Bachmann og Haug, forfatterne av rapporten Forskning om tilpasset opplæring (Høgskolen i Volda, 2006), er vel de fleste av oss glade amatører. For hva er egentlig en "systeminternt trukket differanse"? Jo, det er en "bestemt funksjonell kode som virker strukturerende på systemets iakktagelser og kommunikasjon" (s.23). Vel, denne typen strukturert kommunikasjon blir litt for systemintern for meg. Antagelig er jeg på feil side av den trukne differansen.
Men bokanmeldelser til side, her skal det læres! Første oppgave: Hva er egentlig tilpasset opplæring, og hvordan skiller den seg fra differensiert opplæring? Og er det egentlig mulig å finne ut ved hjelp av denne rapporten?
Min hovedteori etter nærlesning av side 23 og 24 er at begrepet differensiert opplæring handler om variasjon av metode, ut fra en tanke om at alle burde beherske flere måter å lære på, og ut fra en tanke om at noen elever lærer best på den ene måten, noen best på en annen, og variasjon gir alle sin tur til å lære best. Tilpasset opplæring ser ut til å bli brukt i forhold til enkeltelevers forskjellige forutsetninger, kanskje går det på dette med at noen elever trenger vanskeligere stoff å strekke seg etter, mens andre vil trenge forenkling av lærestoffet eller lenger tid for å tilegne seg det. Det virker som om det ikke finnes faste definisjoner av noen av delene, og ulike forfattere (og politikere) vil bruke begrepene på ulike måter.
Skolenettet bruker begrepet tilpasset opplæring både i forhold til enkeltelever som nevnt over, og i betydningen lokale tilpasninger av den sentralgitte læreplanen. I følge skolenettet er variasjon et nøkkelord innenfor tilpasset opplæring. Elevers (og læreres?) tilgang til ulike læringsarenaer og ulike læremidler er egne momenter innenfor dette. Her er det veldig lett å lese bibliotek mellom linjene, både de ulike læringsarenaene som vil finnes på et bibliotek, og de ulike læremidlene, på ulike nivåer, som biblioteket har eller kan ha til utlån.
På side 47 kan vi lese at "både individuelt arbeid mer generelt og arbeid etter arbeidsplaner fungerer svært ulikt for ulike elever. [...] Noen elever arbeider for eksempel svært lite når de må løse individuelle arbeidsoppgaver." Jeg undrer meg på om ikke disse litearbeidende elevene jobber like lite når det er gruppearbeid på gang? Bare at det er lettere å skjule sin manglende innsats når man er en del av en gruppe. Tavleundervisning er kanskje det aller enkleste å melde seg ubemerket ut av, alle elever har vel av og til skjermspareren på under forelesninger som av en eller annen grunn ikke fenger der og da.
Men bokanmeldelser til side, her skal det læres! Første oppgave: Hva er egentlig tilpasset opplæring, og hvordan skiller den seg fra differensiert opplæring? Og er det egentlig mulig å finne ut ved hjelp av denne rapporten?
Min hovedteori etter nærlesning av side 23 og 24 er at begrepet differensiert opplæring handler om variasjon av metode, ut fra en tanke om at alle burde beherske flere måter å lære på, og ut fra en tanke om at noen elever lærer best på den ene måten, noen best på en annen, og variasjon gir alle sin tur til å lære best. Tilpasset opplæring ser ut til å bli brukt i forhold til enkeltelevers forskjellige forutsetninger, kanskje går det på dette med at noen elever trenger vanskeligere stoff å strekke seg etter, mens andre vil trenge forenkling av lærestoffet eller lenger tid for å tilegne seg det. Det virker som om det ikke finnes faste definisjoner av noen av delene, og ulike forfattere (og politikere) vil bruke begrepene på ulike måter.
Skolenettet bruker begrepet tilpasset opplæring både i forhold til enkeltelever som nevnt over, og i betydningen lokale tilpasninger av den sentralgitte læreplanen. I følge skolenettet er variasjon et nøkkelord innenfor tilpasset opplæring. Elevers (og læreres?) tilgang til ulike læringsarenaer og ulike læremidler er egne momenter innenfor dette. Her er det veldig lett å lese bibliotek mellom linjene, både de ulike læringsarenaene som vil finnes på et bibliotek, og de ulike læremidlene, på ulike nivåer, som biblioteket har eller kan ha til utlån.
På side 47 kan vi lese at "både individuelt arbeid mer generelt og arbeid etter arbeidsplaner fungerer svært ulikt for ulike elever. [...] Noen elever arbeider for eksempel svært lite når de må løse individuelle arbeidsoppgaver." Jeg undrer meg på om ikke disse litearbeidende elevene jobber like lite når det er gruppearbeid på gang? Bare at det er lettere å skjule sin manglende innsats når man er en del av en gruppe. Tavleundervisning er kanskje det aller enkleste å melde seg ubemerket ut av, alle elever har vel av og til skjermspareren på under forelesninger som av en eller annen grunn ikke fenger der og da.
tirsdag 12. april 2011
Samling 2
Samling 2 begynner å bli lenge sia, og en kjapp mental revisjon viser at her var det mye bra å hente. Jeg vil begrense meg til å trekke fram to ting:
Elisabeth tar all pedagogikk til et forståelig nivå, og får faktisk læreplanen til å bli poetisk. Ikke det at poesi er et krav jeg stiller til læreplaner i sin alminnelighet.
Det jeg forventer å ha mest moro av blant alle temaene fra 2. samling, er PhotoFiltre. Dette kan brukes både i jobbsammenheng, blant annet i forbindelse med webarbeid, og til familiebilder og andre private bilder. Skal til Andøya til sommeren, på jentetur med fugleforeninga. Der blir det blant annet fotokurs, og jeg forventer at mange av mine "blinkskudd" vil profitere på en tur innom PhotoFiltre.
Bildet over er fra Tjongsfjorden.
søndag 3. april 2011
Skulen og den digitale læringsrevolusjonen
Endelig en bok om IKT og læring som ikke er misjonerende! Boka er velsignet fri for nedlatende utsagn av typen "Nå må vi ikke stikke hodet i sanden" og "det må jo tas i bruk for at alle skal skjønne hvor bra det er, og dermed bli like opplyste som meg". Jeg har deltatt i vekkelsesmøter (ja, helt sant!) som har vært mindre preget av påtrengende nyfrelsthet enn det som er tilfelle i mye av litteraturen jeg har lest om IKT i skolen. Og vekten på tungetale kan noen ganger være omtrent lik også...
NDLA kaller forresten sine omreisende kursholdere for NDLA-emissærer :)
Krumsvik & co greier derimot å holde et faglig fokus, og kommer med det ene interessante poenget etter det andre. Et av de mest tankevekkende punktene synes jeg kommer fram på side 202, der temaet er uformell læring. Her antydes det at inntil 80% av voksne yrkesutøveres læring foregår tilfeldig og ikke som resultat av noen planlagt skolering. Nøkkelfaktorer for denne typen læring oppgis å være engasjement i oppgavene i hverdagen, støttestrukturer i arbeidsmiljøet, samt kollegaveiledning.
Jeg synes dette er interessant sett i sammenheng med det Elisabeth nevnte på samling to: At elever ofte lærer noe helt annet enn det som står på læreplanen, og av og til lærer de ting man for enhver pris ville unngå. For eksempel kan en elev etter en time der det egentlige målet er økt kompetanse innenfor brøkregning, sitte igjen med en forståelse av at matematikk er helt umulig å få til.
Bibliotek er en arena for uformell læring såvel som, særlig i skolebibliotek, formell læring. I Sorbritannia ser vi paradoksalt nok en offentlig, formell satsning på uformell læring, med blant annet bibliotek i sentrum. Uformell læring ser her ut til å inkludere privatister, fjernstudenter, diverse kurs såvel som kunnskapsinnhenting basert på den enkeltes personlige interesser eller behov.
I norske skolebibliotek kan vi se et fokus på kunnskapsinnhenting basert på individuelle behov blant annet i slagordene "just in time" og "just for you" (gjerne brukt i motsetning til "just in case" som blir sagt å kjennetegne tradisjonell brukeropplæring i bibliotek). Birgithe Schumann-Olsen har lagt ut et kjekt lite slideshow som illustrerer noen av hovedpoengene i denne tankegangen.
Jeg har mista den lille trua jeg hadde på full brukeropplæring av alle vg1-elevene like etter skolestart. Jeg har alltid meint å merke at små porsjoner med opplæring, gjerne i små grupper, når elevene holder på med noe konkret som de plages med, har en mye større effekt. Denne typen opplæring vil spre seg i elevgruppen; ofte er det mer naturlig for en elev å henvende seg til en klassekompis som "førstelinjesupport" enn det er å kontakte lærer eller bibliotekar. Selvsagt vil bittelitt opplæring av lærere i gunstige øyeblikk ha enda mer potensiale for å spre seg.
Ragnar Audunson sa noe smart om dette da jeg gikk på bibliotekskolen: Når en person blir seg bevisst et informasjonsbehov, følger ikke nødvendigvis et besøk i biblioteket. Kanskje det mest naturlige vil være ignorere hele greia, hvis behovet ikke er så veldig akutt. Hvis behovet ikke går over, vil man kanskje spørre noen, men da er det helst snakk om noen man kjenner, og som er i nærheten. Faget het Brukerundersøkelser, og dette er antagelig det viktigste jeg sitter igjen med fra det faget. Det er også utrolig viktig å møte brukerne på en sånn måte at vi ikke uforvarende lærer dem at bibliotek er vanskelig å bruke og bibliotekarer er umulige å forholde seg til - igjen jfr Elisabeth sin forelesning på samling 2.
I et annet kapittel (s.205) finner vi noen interessante tanker rundt situert læring. Regneferdighetene til såvel brasilianske kokosnøttselgere som slankekursdeltagere ser ut til å synke drastisk så snart de setter sine bein innenfor en klasseromsdør. Hva kan det komme av? Ferdighetene er jo nødt til å være like innenfor og utenfor døra, men kanskje behovet eller interessen for regnestykkene som synker? Testpersonene opplever kanskje ikke at det er verken nødvendig eller engasjerende å finne svar på regneoppgaver som bare finnes på et papir (eller på et regneark...). Plutselig er vi tilbake til det gamle ordspråket om nød og nøgen kvinne; der det oppleves et behov, vil folk ta i bruk sin kreativitet på en målrettet måte. Sagt på en annen måte: Nøgne kvinner som ikke synes de ser bra ut i bikini, vil naturligvis moblisere alle sine regneferdigheter for å telle kalorier.
Omtalt bok: Rune J. Krumsvik: Skulen og den digitale læringsrevolusjonen, Universitetsforlaget 2007
NDLA kaller forresten sine omreisende kursholdere for NDLA-emissærer :)
Krumsvik & co greier derimot å holde et faglig fokus, og kommer med det ene interessante poenget etter det andre. Et av de mest tankevekkende punktene synes jeg kommer fram på side 202, der temaet er uformell læring. Her antydes det at inntil 80% av voksne yrkesutøveres læring foregår tilfeldig og ikke som resultat av noen planlagt skolering. Nøkkelfaktorer for denne typen læring oppgis å være engasjement i oppgavene i hverdagen, støttestrukturer i arbeidsmiljøet, samt kollegaveiledning.
Jeg synes dette er interessant sett i sammenheng med det Elisabeth nevnte på samling to: At elever ofte lærer noe helt annet enn det som står på læreplanen, og av og til lærer de ting man for enhver pris ville unngå. For eksempel kan en elev etter en time der det egentlige målet er økt kompetanse innenfor brøkregning, sitte igjen med en forståelse av at matematikk er helt umulig å få til.
Bibliotek er en arena for uformell læring såvel som, særlig i skolebibliotek, formell læring. I Sorbritannia ser vi paradoksalt nok en offentlig, formell satsning på uformell læring, med blant annet bibliotek i sentrum. Uformell læring ser her ut til å inkludere privatister, fjernstudenter, diverse kurs såvel som kunnskapsinnhenting basert på den enkeltes personlige interesser eller behov.
I norske skolebibliotek kan vi se et fokus på kunnskapsinnhenting basert på individuelle behov blant annet i slagordene "just in time" og "just for you" (gjerne brukt i motsetning til "just in case" som blir sagt å kjennetegne tradisjonell brukeropplæring i bibliotek). Birgithe Schumann-Olsen har lagt ut et kjekt lite slideshow som illustrerer noen av hovedpoengene i denne tankegangen.
Jeg har mista den lille trua jeg hadde på full brukeropplæring av alle vg1-elevene like etter skolestart. Jeg har alltid meint å merke at små porsjoner med opplæring, gjerne i små grupper, når elevene holder på med noe konkret som de plages med, har en mye større effekt. Denne typen opplæring vil spre seg i elevgruppen; ofte er det mer naturlig for en elev å henvende seg til en klassekompis som "førstelinjesupport" enn det er å kontakte lærer eller bibliotekar. Selvsagt vil bittelitt opplæring av lærere i gunstige øyeblikk ha enda mer potensiale for å spre seg.Ragnar Audunson sa noe smart om dette da jeg gikk på bibliotekskolen: Når en person blir seg bevisst et informasjonsbehov, følger ikke nødvendigvis et besøk i biblioteket. Kanskje det mest naturlige vil være ignorere hele greia, hvis behovet ikke er så veldig akutt. Hvis behovet ikke går over, vil man kanskje spørre noen, men da er det helst snakk om noen man kjenner, og som er i nærheten. Faget het Brukerundersøkelser, og dette er antagelig det viktigste jeg sitter igjen med fra det faget. Det er også utrolig viktig å møte brukerne på en sånn måte at vi ikke uforvarende lærer dem at bibliotek er vanskelig å bruke og bibliotekarer er umulige å forholde seg til - igjen jfr Elisabeth sin forelesning på samling 2.
I et annet kapittel (s.205) finner vi noen interessante tanker rundt situert læring. Regneferdighetene til såvel brasilianske kokosnøttselgere som slankekursdeltagere ser ut til å synke drastisk så snart de setter sine bein innenfor en klasseromsdør. Hva kan det komme av? Ferdighetene er jo nødt til å være like innenfor og utenfor døra, men kanskje behovet eller interessen for regnestykkene som synker? Testpersonene opplever kanskje ikke at det er verken nødvendig eller engasjerende å finne svar på regneoppgaver som bare finnes på et papir (eller på et regneark...). Plutselig er vi tilbake til det gamle ordspråket om nød og nøgen kvinne; der det oppleves et behov, vil folk ta i bruk sin kreativitet på en målrettet måte. Sagt på en annen måte: Nøgne kvinner som ikke synes de ser bra ut i bikini, vil naturligvis moblisere alle sine regneferdigheter for å telle kalorier.
Omtalt bok: Rune J. Krumsvik: Skulen og den digitale læringsrevolusjonen, Universitetsforlaget 2007
tirsdag 29. mars 2011
Nasjonalbibliotekaren blogger
I midten av februar lanserte nasjonalbiblioteket sin NB-blogg. Bloggen er altså forholdsvis ny, men nasjonalbiblioteket er en sentral aktør i norsk biblioteksammenheng, og det er på bakgrunn av dette at jeg har valgt å presentere akkurat denne bloggen som en aktuell blogg for vårt studium.
Epostlista biblioteknorge har vært et sentralt debatt- og informasjonsforum for norsk biblioteksektor i en årrekke, og noe av den mest treffende kritikken mot norsk biblioteksektor går på tendensen til å føre våre mest sentrale debatter "for lukkede dører" på epostlista. Nasjonalbibliotekaren har valgt å svare på minst ett spørsmål som ble stilt på epostlista Biblioteknorge, ved å henvise til bloggen. Det kan virke som om noe av tanken med bloggen er å løfte bibliotekdebattene fram i norsk offentlighet, slik at flere enn bibliotekarer kan mene noe om bibliotek. Hvis NB greier å få til dette, er det et stort skritt framover for norsk biblioteksektor.
Nå venter vi i spenning på å få lov å legge inn biblioteks-statistikktallene for 2010 - de begynner allerede å bli gammelt nytt. Skynd dere, NB!
Epostlista biblioteknorge har vært et sentralt debatt- og informasjonsforum for norsk biblioteksektor i en årrekke, og noe av den mest treffende kritikken mot norsk biblioteksektor går på tendensen til å føre våre mest sentrale debatter "for lukkede dører" på epostlista. Nasjonalbibliotekaren har valgt å svare på minst ett spørsmål som ble stilt på epostlista Biblioteknorge, ved å henvise til bloggen. Det kan virke som om noe av tanken med bloggen er å løfte bibliotekdebattene fram i norsk offentlighet, slik at flere enn bibliotekarer kan mene noe om bibliotek. Hvis NB greier å få til dette, er det et stort skritt framover for norsk biblioteksektor.
Nå venter vi i spenning på å få lov å legge inn biblioteks-statistikktallene for 2010 - de begynner allerede å bli gammelt nytt. Skynd dere, NB!
søndag 13. mars 2011
Fra læreplan til praktisk læringsaktivitet
Jeg tenkte det kunne være morsomt å vise fram hvordan blogg brukes på min skole, siden vi studenter selv er pålagt å blogge for å lære.
Jeg vet om flere blogger med opphav på min skole. Mange blogger opprettes for en kortere periode, og oppdateres mens elevene holder på med et konkret prosjekt, for så å falle inn i den store digitale glemsel. Andre blogger har vært aktive over flere år.
Blant de ivrigste bloggerne er studiespesialisering med formgivingsfag og design og håndverk. De to bloggene er veldig like, og det er ikke helt tilfeldig, ettersom det er tett samarbeid/overlapping mellom lærerne på de to utdanningsprogrammene. På design og håndverk er det et konkret kompetansemål at elevene skal bruke digitale verktøy til presentasjons- og dokumentasjonsarbeid.
Vi ser ofte produkter fra DH- og SPFO-klassene utstilt i skolens fellesarealer, noen ganger er det de samme som er på bloggen, men det kan også være andre ting. Det dukker også opp bilder på bloggen av produkter som jeg ikke er har sett utstilt utenfor klassenes egne arealer.
Jeg går ut fra at det er en bevisst avgjørelse at fellesfagene er mer eller mindre fraværende fra bloggene. Norskfaget har et mål om at elevene skal "bruke digitale verktøy til presentasjon og publisering av egne tekster", men publikasjon av store mengder tekst ville ha endret bloggenes visuelle karakter ganske drastisk.
Hver gang jeg er inne på disse bloggene får jeg lyst til å begynne på vg1 igjen, så kanskje kan vi tro på en lignende effekt hos elevene?
Jeg vet om flere blogger med opphav på min skole. Mange blogger opprettes for en kortere periode, og oppdateres mens elevene holder på med et konkret prosjekt, for så å falle inn i den store digitale glemsel. Andre blogger har vært aktive over flere år.
Blant de ivrigste bloggerne er studiespesialisering med formgivingsfag og design og håndverk. De to bloggene er veldig like, og det er ikke helt tilfeldig, ettersom det er tett samarbeid/overlapping mellom lærerne på de to utdanningsprogrammene. På design og håndverk er det et konkret kompetansemål at elevene skal bruke digitale verktøy til presentasjons- og dokumentasjonsarbeid.
Vi ser ofte produkter fra DH- og SPFO-klassene utstilt i skolens fellesarealer, noen ganger er det de samme som er på bloggen, men det kan også være andre ting. Det dukker også opp bilder på bloggen av produkter som jeg ikke er har sett utstilt utenfor klassenes egne arealer.
Jeg går ut fra at det er en bevisst avgjørelse at fellesfagene er mer eller mindre fraværende fra bloggene. Norskfaget har et mål om at elevene skal "bruke digitale verktøy til presentasjon og publisering av egne tekster", men publikasjon av store mengder tekst ville ha endret bloggenes visuelle karakter ganske drastisk.
Hver gang jeg er inne på disse bloggene får jeg lyst til å begynne på vg1 igjen, så kanskje kan vi tro på en lignende effekt hos elevene?
lørdag 12. mars 2011
Lærerveilednings-avhengighet
I Nordlandsforskning sin rapport Læreplan, læreverk og tilrettelegging for læring fra 2008 heter det at "lærere som selv er avhengige av ferdig tilrettelagt anvisning fra en lærerveiledning, neppe kan oppdra elever til å arbeide selvstendig med lokale temaer og selvvalgte prosjekter" (s. 30). "Avhengig" er på mange måter et relativt begrep. Det kan ikke være sånn at enhver bruk av lærerveiledning konstituerer avhengighet. Likevel oppfatter jeg i utsagnet over en viss stigmatisering knyttet til læreres bruk av lærerveiledning.
Jeg ser konturene av et lite paradoks: Lærere (såvel som andre yrkesgrupper i skolen) oppfordres til å delta i den digitale delingskulturen ved utveksle gode faglige opplegg på areaner som for eksempel "Del og bruk". Samtidig ser vi at faglige autoriteter, for eksempel Nordlandsforskning, uttrykker skepsis mot bruk av lærerveiledninger, som man må anta er kvalitetssikret på en mye mer betryggende måte enn mye av stoffet som kan finnes på diverse ning'er og wikier. Min noe nølende konklusjon må være at det er knyttet større faglig verdi eller prestisje til det å lage gode opplegg sjøl kontra dyktighet til å plukke ut et godt opplegg og tilpasse det til sin egen klasse. Det er kanskje kulere å være en "deler" enn en "bruker", for å spinne videre på navnet til delingsarenaen nevnt over? Likevel bør det være elevenes utbytte i form av læring som gir mest anerkjennelse, og ikke hvor stor prosent av rammene rundt som er egenprodusert. Hm. Lett å leke klok når man står på sidelinja.
I rapporten Lærebokvalg - en formalisert og systematisk prosess? (Agnete Andersen Bueie, Høgskolen i Vestfold, 2002) sier 62,5% av de spurte vgs-norsklærerne at lærerveileningen er av ganske stor eller svært stor betydning ved valg av læreverk. Til sammenligning sier 9,5% av lærerne at lærerveiledningen har ganske liten eller ingen betydning (s. 41). Til gjengjeld er det ingen av de spurte lærerne som oppgir at de bruker lærerveiledningen(e) "veldig ofte".
Undersøkelsen avklarer ikke hva slags type lærerveiledning lærerne foretrekker, hvilken type bruk lærerne ser for seg når de velger eller hva slags bruk de ender opp med å gjennomføre.
Lærerveiledninger er ikke vanlig hyllevare i skolebibliotek. Kanskje burde de være det? Mange lærere ser på biblioteket først og fremst som en ressurs for elevene, mens vi som jobber i biblioteket ønsker at det skal oppfattes som en ressurs både for elever og ansatte.
Det stilles store krav til dem som skal undervise i videregående skole, og antagelig trenger mange lærere støtte både fra lærerkolleger, lærerveiledninger, digitale "støttegrupper" og alle gode krefter vi som arbeider i støttefunksjoner kan moblisere. Endringer i læreplanene i 2010 gjør for eksempel at det er sterkere krav om yrkesretting av fellesfagene på yrkesforberedende utdanningsprogrammer. Antagelig er dette i realiteten vanskelig å få til på en vellykket måte, ettersom de fleste fellesfaglærere nødvendigvis har begrenset praksis fra håndverksfag. I tillegg er det ikke alltid slik at en lærer underviser på samme yrkesfaglige utdanningsprogram mange år på rad - ett år kan det være elektro-yrkesretting som er påkrevd, året etter er det kanskje yrker som bygger på mediefag man skal yrkesrette mot. På en stor skole med mange forskjellige yrkesforberedende utdanningsprogrammer kan det gå årevis før man får tilbake et utdanningsprogram man har hatt før. Jeg ser for meg at kravet om yrkesretting kan oppleves som ganske uoverkommelig hvis man ikke har hjelp av et godt læreverk og ditto lærerveiledning som støtter opp under intensjonen. Selvfølgelig i tillegg til et godt samarbeid med lærerne som underviser i programfagene, og faktisk med lokalt næringsliv, som kunnskapsløftet legger opp til på mange læreplaner. Steinhardt program.
Jeg ser konturene av et lite paradoks: Lærere (såvel som andre yrkesgrupper i skolen) oppfordres til å delta i den digitale delingskulturen ved utveksle gode faglige opplegg på areaner som for eksempel "Del og bruk". Samtidig ser vi at faglige autoriteter, for eksempel Nordlandsforskning, uttrykker skepsis mot bruk av lærerveiledninger, som man må anta er kvalitetssikret på en mye mer betryggende måte enn mye av stoffet som kan finnes på diverse ning'er og wikier. Min noe nølende konklusjon må være at det er knyttet større faglig verdi eller prestisje til det å lage gode opplegg sjøl kontra dyktighet til å plukke ut et godt opplegg og tilpasse det til sin egen klasse. Det er kanskje kulere å være en "deler" enn en "bruker", for å spinne videre på navnet til delingsarenaen nevnt over? Likevel bør det være elevenes utbytte i form av læring som gir mest anerkjennelse, og ikke hvor stor prosent av rammene rundt som er egenprodusert. Hm. Lett å leke klok når man står på sidelinja.
I rapporten Lærebokvalg - en formalisert og systematisk prosess? (Agnete Andersen Bueie, Høgskolen i Vestfold, 2002) sier 62,5% av de spurte vgs-norsklærerne at lærerveileningen er av ganske stor eller svært stor betydning ved valg av læreverk. Til sammenligning sier 9,5% av lærerne at lærerveiledningen har ganske liten eller ingen betydning (s. 41). Til gjengjeld er det ingen av de spurte lærerne som oppgir at de bruker lærerveiledningen(e) "veldig ofte".
Undersøkelsen avklarer ikke hva slags type lærerveiledning lærerne foretrekker, hvilken type bruk lærerne ser for seg når de velger eller hva slags bruk de ender opp med å gjennomføre.
Lærerveiledninger er ikke vanlig hyllevare i skolebibliotek. Kanskje burde de være det? Mange lærere ser på biblioteket først og fremst som en ressurs for elevene, mens vi som jobber i biblioteket ønsker at det skal oppfattes som en ressurs både for elever og ansatte.
Det stilles store krav til dem som skal undervise i videregående skole, og antagelig trenger mange lærere støtte både fra lærerkolleger, lærerveiledninger, digitale "støttegrupper" og alle gode krefter vi som arbeider i støttefunksjoner kan moblisere. Endringer i læreplanene i 2010 gjør for eksempel at det er sterkere krav om yrkesretting av fellesfagene på yrkesforberedende utdanningsprogrammer. Antagelig er dette i realiteten vanskelig å få til på en vellykket måte, ettersom de fleste fellesfaglærere nødvendigvis har begrenset praksis fra håndverksfag. I tillegg er det ikke alltid slik at en lærer underviser på samme yrkesfaglige utdanningsprogram mange år på rad - ett år kan det være elektro-yrkesretting som er påkrevd, året etter er det kanskje yrker som bygger på mediefag man skal yrkesrette mot. På en stor skole med mange forskjellige yrkesforberedende utdanningsprogrammer kan det gå årevis før man får tilbake et utdanningsprogram man har hatt før. Jeg ser for meg at kravet om yrkesretting kan oppleves som ganske uoverkommelig hvis man ikke har hjelp av et godt læreverk og ditto lærerveiledning som støtter opp under intensjonen. Selvfølgelig i tillegg til et godt samarbeid med lærerne som underviser i programfagene, og faktisk med lokalt næringsliv, som kunnskapsløftet legger opp til på mange læreplaner. Steinhardt program.
Jeg aner et eventuelt tema for hjemmeeksamen her. Yrkesretting er et tema jeg er interessert i, og jeg har en ekstra "soft spot" for yrkesfag. Jeg har registrert at noen fag er vanlige å yrkesrette fra forlagenes side ved å utgi forskjellige varianter av lærebøkene som er tilpasset de forskjellige utdanningsprogrammene, dette ser vi blant annet innenfor matematikk og engelsk. Andre fag, som naturfag og norsk, er mindre vanlig å dele opp på den måten. Kanskje er lærerveiledningene mer behjelpelige med yrkesretting innenfor disse fagene? Eller de tilhørende nettsidene?
Og er det en motsetning mellom yrkesretting på den ene sida og på den annen side det faktum at yrkesforberedende og studieforberedende utdanningsprogram i mange tilfeller skal opp til samme eksamen? Spiller det noen rolle om det er kjoletøy man regner areal av, eller om det er plater av lettmetall? Eller om arealet er en rent teoretisk størrelse, som man regner på bare for å sette to streker under et teoretisk svar? Jeg spørger kun, men kanskje gjør jeg det til mitt "kall" å svare på noe av dette.
Og er det en motsetning mellom yrkesretting på den ene sida og på den annen side det faktum at yrkesforberedende og studieforberedende utdanningsprogram i mange tilfeller skal opp til samme eksamen? Spiller det noen rolle om det er kjoletøy man regner areal av, eller om det er plater av lettmetall? Eller om arealet er en rent teoretisk størrelse, som man regner på bare for å sette to streker under et teoretisk svar? Jeg spørger kun, men kanskje gjør jeg det til mitt "kall" å svare på noe av dette.
Abonner på:
Innlegg (Atom)